Plutselig så skjer det ting!

Det var godt å komme hjem igjen etter turen til hamburg, men det ble en travel tid med kontroll på haukeland hver uke. Det ble mange timer på båt frem og tilbake, men legen der var helt fantastisk så det var verdt det. Hun hadde alltid god tid til å se at jentene i magen vokste og hadde det fint. Og hun var veldig fornøyd med resultatet av operasjonen så alt var bare velstand =)

Etter noen uker fikk jeg "lov" til å ha en kontroll på haukeland hver 2.uke, og en kontroll på haugesund sykehus uken mellom. Da ble det mindre reising, og jeg flyttet inn i en helt ny leilighet som jeg skulle leie. Ting begynte å bli roligere, og jeg begynte å glede meg mer og mer over den voksende magen og alt livet de to skapte inni der. :-)

Plutselig en tidlig søndag morgen begynner det å skje ting.. Jeg kommer inn til føden i Haugesund for sjekk, jeg mistenkte nemlig fostervannslekkasje, noe legene mente det ikke var, men hva det var.. det visste de ikke. Jeg fikk valget om å få komme inn til observasjon, eller bare komme tilbake om det skjedde mer. Jeg valgte å reise hjem igjen, de hadde jo sett at barna hadde det fint, og det var ingenting på gang. Tidlig mandag morgen var de "på an igjen", og opp på føden hvor det var andre leger enn dagen før. De mente alt var flott og fint, ingen grunn til bekymring. Hjem igjen.
Dagen etter, tirsdag 23.mars, hadde jeg vanlig kontrolltime hos legen i Haugesund, etter en sjekk sendte hun meg rett til innleggelse på føden med 4 cm åpning i uke 31+5.
Jeg blir litt overasket men tumler iallfall bort på føden hvor jeg blir plassert på en fødestue i mangel på andre rom.. hvor de kobler meg opp til den kjente maskinen som skal ta alle registreringer. Jeg har visst små rier.. men merker ikke særlig til det selv. Får lungemodningssprøyte og får forklart at jeg bare skal hvile og så skal de prøve å holde ungene inne så lenge som mulig. Jeg får servert middag og ligger der noen timer.. Så skjer det ting igjen og jordmor konstaterer at vannet har gått.. Men det er jo bare det samme som dagene før tenker jeg. Men uansett.. vannet har faktisk da begynt å lekke. Da får jeg beskjed om at det blir keisersnitt dagen etter. Jeg blir plassert på et enerom, og får endelig besøk av søsteren min og pappa. De har med toalettsaker og andre nødvendige ting. SÅ får jeg beskjed om at det blir keisersnitt samme kveld pga misfarging på fostervannet!! Jeg får en smule panikk, men får iallfall sagt fra til mamma at hun må komme, for i dag skal det skje. Bekymret for hvordan ungene skal klare seg.. de skulle jo holdt seg inne noen uker enda. Men legene sier det skal gå fint. 22.30 ligger jeg klar på operasjonsbordet med spinalbedøvelse.. en merkelig følelse... Jeg skjelver ukontrollert. Hele keisersnittet er en merkelig opplevelse... Og så høres barnegråt og en liten blodig klump blir løftet opp over trekket som henger forann ansiktet mitt. Tvilling 1 er født og hun skriker! Men hun forsvinner fort ut til barnelegen og pleierne som står og venter ved kuvøsene. 1 min senere kommer tvilling 2 sammen med hele fostersekken. Også hun skriker høyt og spreller når de løfter henne over trekket slik at jeg får et lite glimt. Så forsvinner også hun ut. Tårene triller ustanselig. Dette er uvirkelig. Så kommer en pleier ut med en liten sammentullet bult med et lite herlig ansikt og holder den tett inntil mitt ansikt. Det er tvilling 2, og hun er helt nydelig. Tvilling 1 trengte litt oksygen og jeg får derfor ikke hilse på helt enda. SÅ triller de ungene opp på nyfødtintensiven mens jeg blir kjørt inn på overvåkingen. Kjedeligste, lengste timene ever! Jeg trodde ikke timene kunne gå så sakte.. 4 timer måtte jeg ligge å vente. Mamma gikk hjem rundt 01.30 - 02... Jeg fikk beskjed om å hvile og sove litt. Sove? hva? NÅ? umuulig... jeg ville opp til ungene mine.. jeg MÅTTE opp til ungene mine. Det var grusomt.. savnet av å ha dem i magen. Lengselen etter å kjenne bevegelsene deres.. Og det å ikke vite hvor de var, hvordan hadde de det.. hvordan så de egentlig ut?

Klokken 3 på natten får jeg eeendelig komme meg ut og opp på nyfødtposten. Jeg blir trillet inn liggende på sengen og blir møtt av to helt fantastiske sykepleiere på nattevakt. Først får jeg se tvilling 2 som ligger i åpen kuvøse, puster selv og koser seg. Hun har nettopp fått mat pga at hun hadde litt lavt blodsukker så hun måtte ligge i ro mens maten ble fordøyet. Pleierne spør om jeg har bestemt meg for navn.. og det har jeg jo.. Dette er Kristine. Min nydelige Kristine. Så liten, men SÅ sterk!
Så trilles jeg videre og får møte Astrid Marie som ligger i den andre åpne kuvøsen og puster selv. Hun blir lagt på brystet mitt. Så uvirkelig, så fantastisk. Første nærkontakt utenfor magen. De er mine, helt på skikkelig. Mange inntrykk på en dag. Aner ikke hvor lenge jeg ligger der sånn, men etterhvert trilles jeg tilbake til rommet mitt hvor det venter en mobil FULL av meldinger.. Jeg prøver å sove, men det er umulig. Jeg lengter tilbake til ungene.. ønsker å være med dem hvert minutt. Halv 8 på morgenen kommer en sykepleier og sier jeg skal opp å gå.. 9 timer etter keisersnittet med minimalt med søvn. Det er noe av det verste jeg har opplevd, men sta som jeg er så skal jeg iallfall ikke gi opp. Føler meg som en 100 år gammel dame der jeg støtter meg til preikestolen ut i gangen og inn på badet. Kjenner jeg blir svimmel flere ganger av smerten, men det går jo greit. Føler meg jo som et dass så gleden er stor over å få kunne friske seg opp bare litt.. Jeg får servert frokost på rommet og venter så tålmodig jeg bare kan på en pleier som kan hjelpe meg bort på nyfødtintensiven.

Når jeg kommer inn dit har jentene blitt flyttet sammen i en vanlig seng, de ligger kun på varmemadrasser. De puster selv og klarer seg kjempefint, men har alltid en monitor på de som følger med på at de husker å puste. De er så sterke og jeg er så stolt. Jeg er blitt mamma, og kjærligheten jeg føler kan ikke forklares med ord!