Sykehusboblen

De første dagene på sykehuset var fæle. Såret gjorde vondt! Ungene var langt borte og etter første natten som jeg heldigvis fikk være alene, ble jeg plassert på et bittelite tomannsrom med en nybakt mamma. Det var gråting, ammeproblemer, hjelp fra sykepleier/jordmor hele natten... og jeg var misunnelig.

Dagen etter blir jeg flyttet nok en gang, og ender opp på 6mannsrom. Kjempegøy. Alle ser rart på meg når jeg kommer uten baby... Alle de andre har babyer som gråter på natta, babyer å kose med.. babyer de slipper å gå fra.

Jeg holder meg mest mulig inne på nyfødtposten sammen med gulljentene mine. Jeg pumper meg hver tredje time og det tok ikke lang tid før jeg hadde nok melk til begge to. Heldigvis, en bekymring mindre. Dagene går i å pumpe, mate meg, sondemate snuppene, stelle og kose..

Etter en uke på barsel er jeg så heldig at jeg får flytte rett inn på nyfødtposten, der man vanligvis ikke får flytte inn før man bare har en uke igjen. De søte pleierne på avdelingen hadde ikke hjerte til å plassere meg på hotellet når de hadde et ledig rom.. jeg var jo der oppe hele tiden uansett.

Etterhvert begynner vi med ammetrening, men det går sakte. De får ikke i seg nok. Etter uke 35 som er "soveuken" begynner hardtreningen, og når ikke det heller virker får jeg prøve med brystskjold,og vips så er de kjempeflinke! Så slutter de med så mye overvåkning og jeg får ha de med på rommet. Plutselig er de over 2 kg og hjemreisen nærmer seg.
26.april 2010 får jeg ta dem med hjem, det er en helt rar følelse å bære de med seg ut av sykehuset..føles nesten som om jeg stjeler dem.

Å se tilbake på tiden vi hadde på sykehuset er vanskelig, fordi jeg faktisk bodde i en boble mens vi var der.. verden stoppet litt opp og ingenting annet var viktig. Men det var fantastisk å se hvor sterke jenter jeg hadde fått.. de vokste og klarte seg kjempefint. Jeg ble fortalt at vi måtte _minst_ være på sykehuset i 8 uker. Men på dagen 5 uker etter fødsel var vi hjemme!