Tiden hjemme er hektisk..Jeg er blitt folkesky og redd for alt. På sykehuset fikk jeg advarsler hele tiden om hvor forsiktig jeg måtte være, desinfisere alt, håndsprite alle besøkende, ikke gå i folkemengder, ikke gå på kjøpesenter, vær forsiktig ute...osv. Jeg ble overbeskyttende.
Samtidig styrte jentene døgnet med å skulle mates hver 3. time... hele døgnet. Og en matingsrunde tok jo minst 40 min..ofte en time i begynnelsen. Så skulle de ha rene bleier og koses på. SÅ skulle jeg ha mat..eller kanskje sove? vaske klær? ta oppvasken? koke flasker? øøh ja. Det ble sjelden mer enn 2 timer søvn i strekk.
Heldigvis har jeg en fantastisk familie som stillte opp når det trengtes, og jeg hadde nok aldri klart meg uten dem!
Etterhvert går ting seg til da, jentene blir flinkere og snart tar ikke ammingen mer enn 15-20 min. De begynner å bli mer våkne og fornøyde, og de tåler mer samtidig som været blir bedre ute. Jeg våger meg mer ut.. og det å komme seg ut i frisk luft gjør mye for humøret.
Ting blir bare bedre og bedre, jeg koser meg som mamma, og ville aldri vært uten mine søte små. De gir så mye glede! Og stoltheten lyser av meg.
På helsestasjonen får vi skryt hver gang vi er innom, jentene vokser, og er kjempesterke!
Astrid Marie trenger litt fysioterapi pga favorittside. Men fysioterapeuten er bare innom noen ganger før hun er fornøyd med resultatet.
Tiden går fort og jentene lærer seg noe nytt hele tiden. Plutselig snur de seg fra mage til rygg, og tilbake igjen.. Når julen nærmer seg kan de plutselig åle seg rundt.
Da blir det plutselig mye travlere. Noen måneder senere kryper de, og når de mestrer det så står de plutselig, går rundt bordene og klatrer på alt mulig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar