14. mai 2011

1 år

Tenk at et år kunne gå så fort, og så sakte samtidig! Sakte fordi jeg har opplevd så mye, hver dag, som jeg aldri har opplevd før. Søvnløse netter som aldri ville ta slutt. Utviklingen til to nye mennesker. Kjærlighet, glede, frustrasjon, tårer, spenning, bekymringer, smil, og latter.
Men samtidig er det jo ikke SÅ lenge siden de var bittesmå babyer ? Men det er jo faktisk leeenge siden jeg var bare meg. 1 år. Et fantastisk år. Jeg er rik.

Selveste dagen gikk ganske stille forbi, planen var å feire til helgen. Men så ble gulljentene syke, og fikk spysyken for 4 gang dette året. Astrid Marie var i fin form helt til vi satt ned ved selskapsbordet.. da begynte hun også å spy. Stakars småjentene. Jeg som hadde lagd egne kaker til dem og alt.. de skulle få smake kake for første gang. Men sånn gikk det ikke da..så hele bursdagsfeiringen ble et rolig familieselskap, og gavene ble spart til de var i form til å åpne dem selv, noe de syns var kjempestas! :-)

Som 1-åringer flest er de over alt.. kan ikke gå helt enda, men går rundt så lenge de har noe å støtte seg til. Klatring derimot er de veldig flinke til! Til min store frustrasjon. Jeg må jo være over alt, hele tiden. Og travlere blir det nok den dagen de slipper seg og går helt alene. Men selv om det er travelt blir man jo så stolt.. se på alt de får til, noe nytt hver dag. Og gleden i øynene deres når de får til det de vil!

Nå er det ikke lenge til vi flytter inn i vårt nye hus, og det skal bli herlig. Et sted som er vårt. Hvor vi skal bo så lenge vi vil. Hvor jeg kan male rommene i alle regnbuens farger om jeg skulle ønske det. Frihet. Trygghet. Vårt hjem.

3. mai 2011

Baby, baby, baby!

Tiden hjemme er hektisk..Jeg er blitt folkesky og redd for alt. På sykehuset fikk jeg advarsler hele tiden om hvor forsiktig jeg måtte være, desinfisere alt, håndsprite alle besøkende, ikke gå i folkemengder, ikke gå på kjøpesenter, vær forsiktig ute...osv. Jeg ble overbeskyttende.
Samtidig styrte jentene døgnet med å skulle mates hver 3. time... hele døgnet. Og en matingsrunde tok jo minst 40 min..ofte en time i begynnelsen. Så skulle de ha rene bleier og koses på. SÅ skulle jeg ha mat..eller kanskje sove? vaske klær? ta oppvasken? koke flasker? øøh ja. Det ble sjelden mer enn 2 timer søvn i strekk.

Heldigvis har jeg en fantastisk familie som stillte opp når det trengtes, og jeg hadde nok aldri klart meg uten dem!

Etterhvert går ting seg til da, jentene blir flinkere og snart tar ikke ammingen mer enn 15-20 min. De begynner å bli mer våkne og fornøyde, og de tåler mer samtidig som været blir bedre ute. Jeg våger meg mer ut.. og det å komme seg ut i frisk luft gjør mye for humøret.

Ting blir bare bedre og bedre, jeg koser meg som mamma, og ville aldri vært uten mine søte små. De gir så mye glede! Og stoltheten lyser av meg.
På helsestasjonen får vi skryt hver gang vi er innom, jentene vokser, og er kjempesterke!
Astrid Marie trenger litt fysioterapi pga favorittside. Men fysioterapeuten er bare innom noen ganger før hun er fornøyd med resultatet.

Tiden går fort og jentene lærer seg noe nytt hele tiden. Plutselig snur de seg fra mage til rygg, og tilbake igjen.. Når julen nærmer seg kan de plutselig åle seg rundt.

Da blir det plutselig mye travlere. Noen måneder senere kryper de, og når de mestrer det så står de plutselig, går rundt bordene og klatrer på alt mulig!

25. apr. 2011

Sykehusboblen

De første dagene på sykehuset var fæle. Såret gjorde vondt! Ungene var langt borte og etter første natten som jeg heldigvis fikk være alene, ble jeg plassert på et bittelite tomannsrom med en nybakt mamma. Det var gråting, ammeproblemer, hjelp fra sykepleier/jordmor hele natten... og jeg var misunnelig.

Dagen etter blir jeg flyttet nok en gang, og ender opp på 6mannsrom. Kjempegøy. Alle ser rart på meg når jeg kommer uten baby... Alle de andre har babyer som gråter på natta, babyer å kose med.. babyer de slipper å gå fra.

Jeg holder meg mest mulig inne på nyfødtposten sammen med gulljentene mine. Jeg pumper meg hver tredje time og det tok ikke lang tid før jeg hadde nok melk til begge to. Heldigvis, en bekymring mindre. Dagene går i å pumpe, mate meg, sondemate snuppene, stelle og kose..

Etter en uke på barsel er jeg så heldig at jeg får flytte rett inn på nyfødtposten, der man vanligvis ikke får flytte inn før man bare har en uke igjen. De søte pleierne på avdelingen hadde ikke hjerte til å plassere meg på hotellet når de hadde et ledig rom.. jeg var jo der oppe hele tiden uansett.

Etterhvert begynner vi med ammetrening, men det går sakte. De får ikke i seg nok. Etter uke 35 som er "soveuken" begynner hardtreningen, og når ikke det heller virker får jeg prøve med brystskjold,og vips så er de kjempeflinke! Så slutter de med så mye overvåkning og jeg får ha de med på rommet. Plutselig er de over 2 kg og hjemreisen nærmer seg.
26.april 2010 får jeg ta dem med hjem, det er en helt rar følelse å bære de med seg ut av sykehuset..føles nesten som om jeg stjeler dem.

Å se tilbake på tiden vi hadde på sykehuset er vanskelig, fordi jeg faktisk bodde i en boble mens vi var der.. verden stoppet litt opp og ingenting annet var viktig. Men det var fantastisk å se hvor sterke jenter jeg hadde fått.. de vokste og klarte seg kjempefint. Jeg ble fortalt at vi måtte _minst_ være på sykehuset i 8 uker. Men på dagen 5 uker etter fødsel var vi hjemme!

3. apr. 2011

Plutselig så skjer det ting!

Det var godt å komme hjem igjen etter turen til hamburg, men det ble en travel tid med kontroll på haukeland hver uke. Det ble mange timer på båt frem og tilbake, men legen der var helt fantastisk så det var verdt det. Hun hadde alltid god tid til å se at jentene i magen vokste og hadde det fint. Og hun var veldig fornøyd med resultatet av operasjonen så alt var bare velstand =)

Etter noen uker fikk jeg "lov" til å ha en kontroll på haukeland hver 2.uke, og en kontroll på haugesund sykehus uken mellom. Da ble det mindre reising, og jeg flyttet inn i en helt ny leilighet som jeg skulle leie. Ting begynte å bli roligere, og jeg begynte å glede meg mer og mer over den voksende magen og alt livet de to skapte inni der. :-)

Plutselig en tidlig søndag morgen begynner det å skje ting.. Jeg kommer inn til føden i Haugesund for sjekk, jeg mistenkte nemlig fostervannslekkasje, noe legene mente det ikke var, men hva det var.. det visste de ikke. Jeg fikk valget om å få komme inn til observasjon, eller bare komme tilbake om det skjedde mer. Jeg valgte å reise hjem igjen, de hadde jo sett at barna hadde det fint, og det var ingenting på gang. Tidlig mandag morgen var de "på an igjen", og opp på føden hvor det var andre leger enn dagen før. De mente alt var flott og fint, ingen grunn til bekymring. Hjem igjen.
Dagen etter, tirsdag 23.mars, hadde jeg vanlig kontrolltime hos legen i Haugesund, etter en sjekk sendte hun meg rett til innleggelse på føden med 4 cm åpning i uke 31+5.
Jeg blir litt overasket men tumler iallfall bort på føden hvor jeg blir plassert på en fødestue i mangel på andre rom.. hvor de kobler meg opp til den kjente maskinen som skal ta alle registreringer. Jeg har visst små rier.. men merker ikke særlig til det selv. Får lungemodningssprøyte og får forklart at jeg bare skal hvile og så skal de prøve å holde ungene inne så lenge som mulig. Jeg får servert middag og ligger der noen timer.. Så skjer det ting igjen og jordmor konstaterer at vannet har gått.. Men det er jo bare det samme som dagene før tenker jeg. Men uansett.. vannet har faktisk da begynt å lekke. Da får jeg beskjed om at det blir keisersnitt dagen etter. Jeg blir plassert på et enerom, og får endelig besøk av søsteren min og pappa. De har med toalettsaker og andre nødvendige ting. SÅ får jeg beskjed om at det blir keisersnitt samme kveld pga misfarging på fostervannet!! Jeg får en smule panikk, men får iallfall sagt fra til mamma at hun må komme, for i dag skal det skje. Bekymret for hvordan ungene skal klare seg.. de skulle jo holdt seg inne noen uker enda. Men legene sier det skal gå fint. 22.30 ligger jeg klar på operasjonsbordet med spinalbedøvelse.. en merkelig følelse... Jeg skjelver ukontrollert. Hele keisersnittet er en merkelig opplevelse... Og så høres barnegråt og en liten blodig klump blir løftet opp over trekket som henger forann ansiktet mitt. Tvilling 1 er født og hun skriker! Men hun forsvinner fort ut til barnelegen og pleierne som står og venter ved kuvøsene. 1 min senere kommer tvilling 2 sammen med hele fostersekken. Også hun skriker høyt og spreller når de løfter henne over trekket slik at jeg får et lite glimt. Så forsvinner også hun ut. Tårene triller ustanselig. Dette er uvirkelig. Så kommer en pleier ut med en liten sammentullet bult med et lite herlig ansikt og holder den tett inntil mitt ansikt. Det er tvilling 2, og hun er helt nydelig. Tvilling 1 trengte litt oksygen og jeg får derfor ikke hilse på helt enda. SÅ triller de ungene opp på nyfødtintensiven mens jeg blir kjørt inn på overvåkingen. Kjedeligste, lengste timene ever! Jeg trodde ikke timene kunne gå så sakte.. 4 timer måtte jeg ligge å vente. Mamma gikk hjem rundt 01.30 - 02... Jeg fikk beskjed om å hvile og sove litt. Sove? hva? NÅ? umuulig... jeg ville opp til ungene mine.. jeg MÅTTE opp til ungene mine. Det var grusomt.. savnet av å ha dem i magen. Lengselen etter å kjenne bevegelsene deres.. Og det å ikke vite hvor de var, hvordan hadde de det.. hvordan så de egentlig ut?

Klokken 3 på natten får jeg eeendelig komme meg ut og opp på nyfødtposten. Jeg blir trillet inn liggende på sengen og blir møtt av to helt fantastiske sykepleiere på nattevakt. Først får jeg se tvilling 2 som ligger i åpen kuvøse, puster selv og koser seg. Hun har nettopp fått mat pga at hun hadde litt lavt blodsukker så hun måtte ligge i ro mens maten ble fordøyet. Pleierne spør om jeg har bestemt meg for navn.. og det har jeg jo.. Dette er Kristine. Min nydelige Kristine. Så liten, men SÅ sterk!
Så trilles jeg videre og får møte Astrid Marie som ligger i den andre åpne kuvøsen og puster selv. Hun blir lagt på brystet mitt. Så uvirkelig, så fantastisk. Første nærkontakt utenfor magen. De er mine, helt på skikkelig. Mange inntrykk på en dag. Aner ikke hvor lenge jeg ligger der sånn, men etterhvert trilles jeg tilbake til rommet mitt hvor det venter en mobil FULL av meldinger.. Jeg prøver å sove, men det er umulig. Jeg lengter tilbake til ungene.. ønsker å være med dem hvert minutt. Halv 8 på morgenen kommer en sykepleier og sier jeg skal opp å gå.. 9 timer etter keisersnittet med minimalt med søvn. Det er noe av det verste jeg har opplevd, men sta som jeg er så skal jeg iallfall ikke gi opp. Føler meg som en 100 år gammel dame der jeg støtter meg til preikestolen ut i gangen og inn på badet. Kjenner jeg blir svimmel flere ganger av smerten, men det går jo greit. Føler meg jo som et dass så gleden er stor over å få kunne friske seg opp bare litt.. Jeg får servert frokost på rommet og venter så tålmodig jeg bare kan på en pleier som kan hjelpe meg bort på nyfødtintensiven.

Når jeg kommer inn dit har jentene blitt flyttet sammen i en vanlig seng, de ligger kun på varmemadrasser. De puster selv og klarer seg kjempefint, men har alltid en monitor på de som følger med på at de husker å puste. De er så sterke og jeg er så stolt. Jeg er blitt mamma, og kjærligheten jeg føler kan ikke forklares med ord!

21. mars 2011

Tvillingtrøbbel i magen

Etter kvalmen gikk svangerskapet veldig fint. Jeg koste meg, og gledet meg til å se magen vokse mer. Hver UL var en fantastisk opplevelse, og jeg gledet meg til ordinær UL, og håpte jeg skulle få vite om det var jenter eller gutter inni der, eneggede visste jeg de var så det måtte være enten eller. Det var bare 3 uker siden sist UL så jeg tenkte ikke over at noe kunne være galt. . Men der tok jeg feil. Jordmor som tok ultralyden måtte hente lege, og enda en jordmor. Noe var galt. Men det var to jenter. De snakkte om misdanninger, sammenvoksninger, og at det desverre så dårlig ut. Men jeg måtte ikke gi opp håpet, fordi det kunne kanskje bli EN baby ut av dette. !!!
Det var 22.desember, altså ikke en fin tid til å finne ut av noe var galt. Heldigvis ville de ta imot meg på Haukeland sykehus, så der var jeg sammen med mamma på lillejulaften.
Sykepleiere serverte pepperkaker mens vi ventet, og tok vare på oss.
Legene brukte god tid på undersøkelsen, og var ikke bekymret i det hele tatt, dette skulle gå bra. Det var nemlig TTTS (Tvilling til Tvilling Transfusjons Syndrom), litt sånn kort fortalt så betyr det at det går litt surr i blodkarene de deler i morkaken og en tvilling blir blodfattig, mister fostervann og "krymper" inn, mens den andre tvillingen blir "overarbeidet", overproduserer fostervann og etterhvert vil hjertet bli større enn normalen.
Heldigvis finnes det en behandling, og alt lå til rette til at det skulle gå bra så lenge vi fikk komme oss til Hamburg hvor de utfører en laseroperasjon.

Vi fikk reise til hamburg i romjulen, så det ble ikke helt julestemning hjemme, men vi fikk hvertfall julaften sammen med familien.
29.desember ankom vi universitetssykehuset i Hamburg. Det er SVÆRT! Men en hyggelig mann fulgte oss gjennom lange ganger, opp i heiser og rundt omkring i bygningen frem til vi kom dit vi skulle. Fikk et kjempefint rom, og mamma fikk heldigvis bo der sammen med meg. Dagen etter ble operasjonen gjort. Det var en helt uvirkelig og fantastisk opplevelse. Jeg fikk kun lokalbedøvelse i magen, hvor de gikk inn med laser og kamera gjennom et lite hull. Jeg fikk følge med på skjermen. Det å se to virkelige babyer ligge inne i magen, med hår og negler, perfekte hender.. i uke 19+5.. Ubeskrivelig!
Etter å ha møtt et par som mistet den minste tvillingen dagen etter operasjonen var jeg nervøs. Men heldigvis hadde min "lille" begynt å produsere fostervann igjen allerede, og alt så kjempebra ut!

Så kom siste dagen i 2009, på et sykehus i hamburg, uten utsikt til fyrverkeri. Jeg tror faktisk vi sovnet før midnatt. Men det var fint, fordi jeg hadde nemlig to levende små jenter i magen.

Og så kom år 2010 og vi får reise hjem igjen =)

Begynnelsen på det fantastiske

Etter 1 år på utveksling i Newcastle, og en sommer på Lesvos, Hellas, endte jeg endelig opp i Kristiansand igjen høsten 2009. Jeg hadde savnet venner, og hele studiemiljøet der.
Det begynte SÅ bra, med studiestart, festing, gjenforening med gode venner og nye venner. Så ble det slutt med kjæresten, men festingen fortsatte, og studiet var gøy! Jeg trivdes!
Flyttet fra kjæresten, inn på en liten hybel hvor jeg delte kjøkken med 12 andre. Jeg tenkte det skulle bli morsomt. Bare være student, være sosial.

Så kom kvalmen.. den uendelige kvalmen.
Jeg var SÅ dårlig. Og plutselig gjorde jeg ikke annet enn å spy. Hele dagen. Hele natten. Jeg ble fryktelig usosial. Legen sa det var magevirus, og at det snart skulle gå over. Tilbake hos legen. . . Jeg var gravid. Ble sendt hjem med beskjed om å tenke på om jeg skulle beholde eller ta det bort. Jeg var i sjokk. Var det sant? Jeg skulle jo bare bruke dette året på studier, jeg var nysingel, jeg var faktisk nesten ferdigutdannet. Men abort? Nei.

Tilbake hos legen, sendt på tidlig UL for å finne ut hvor langt på vei jeg var siden min "klokke" ikke fungerte som den skulle. Heldigvis ble Trine med meg, slik at hun ble vitne på at legen sa at det ikke bare var en, men to, at det ikke bare var jeg som så det. To hjerter, to fantastiske, perfekt delte tvillinger i uke 8. Legen syns det var fantastisk. Jeg var nok en gang i sjokk. Men det var fantastisk å se to hjerter slå inne i magen min.

Nå visste jeg jo grunnen, og det var jo greit, men kvalmen ga seg ikke av den grunn. Legen skrev ut kvalmestillende på kvalmestillende, ene sterkere enn den andre. Men det virket ikke. Min supersnille søster kjørte fra karmøy og hentet meg, fikk meg hjem. Bort fra min lille hybel hvor jeg hadde bodd i sengen min i 3 uker. Vel hjemme hos mamma fikk jeg beskjed om at jeg så fæl ut, jeg måtte på legevakten. 18 kg var borte. Ikke noe dumt sånn egentlig, men endte iallfall på sykehuset neste dag. Saltvann og næring forsvant rett inn i hånden. Og 3 dager senere var kvalmen over, jeg skulle begynne å spise igjen, og 2 dager senere var jeg hjemme. Jeg følte meg fin og tok turen tilbake til kristiansand, termin var ikke før 22.mai, så jeg skulle iallfall fullføre semesteret! Gleden tok slutt etter 2 uker da kvalmen slo tilbake for fullt. Ble hentet av mamma, som dro med seg hele flyttelasset mitt samtidig. Ble kjørt rett på sykehuset igjen. Samme behandling som sist, bare denne gang ble oppholdet MYE kjedeligere, takket være svineinfluensaen fikk man bare ha besøk av en person gjennom hele oppholdet. Og jeg måtte være der en dag lenger enn sist.
Jeg anbefaler alle som sliter med hyperemesis å ta en tur på sykehuset for behandling, fordi de dagene eller ukene man får uten oppkast etterpå er gull verdt, men de første dagene på sykehuset er fæle! Og de neste blir kjedlige siden man straks føler seg så bra :-P

Uansett, etter det så ble kvalmen betydelig bedre, så jeg slapp flere innleggelser :-)

Dette ble langt, og er vel faktisk allerede mer enn bare "begynnelsen" så jeg får fortsette senere.

Ny blogg!

Hei hei!

Har startet ny blogg for å fortelle litt om livet som alenemamma til tvillinger, siden noen har ytret ønsker om det :-)

Skal oppdatere mer senere, men akuratt nå er livet litt hektisk med flytting!